Bedehuskirkens luksusproblem

Mellom 225 og 250 mennesker var til stede på gudstjenesten i regi av ImF-tilknyttede Bedehuskirken på Saron, Bryne søndag formiddag 19. februar. Det var «kanskje tidenes best besøkte», skriver staben i et nyhetsbrev (som det kan abonneres på via menighetens åpne nettsted).

Jevn vekst

I en bloggpost som nyhetsbrevet lenker til, opplyses det at man siden 2014 har talt gudstjenestebesøk to ganger i året, nærmere bestemt i mars og oktober. I mars 2014 var det 125 mennesker på formiddagsgudstjenesten. Oppmøtet 19. februar i år var med andre ord inntil 50 prosent høyere.

Fram til høsten 2016 var det også kveldsgudstjeneste på søndagene. Fraværet av denne i 2017 forklarer dermed noe av økningen, men staben mener dette ikke er hele forklaringen. Staben har registrert at det har «vært en jevn og kontinuerlig vekst i gudstjenestebesøk over de siste tre årene».

Samling av storfamilien

Staben understreker at det høye oppmøtet 19. februar er «utrolig gledelig!» Bedehuskirkens filosofi, om vi kan bruke et slikt uttrykk, fører imidlertid også til at staben finner grunn til å reflektere rundt det økende oppmøtet på gudstjenesten. Det kommer tydelig fram i følgende sitat:

«(…) Selv om dette er en åpen event (engelsk uttrykk for arrangement, red.anm.) og gjester er hjertelig velkomne, er dette først og fremst samlingen til storfamilien.»

Huskirker

Bakgrunnen for dette er grunnfilosofien som er gjengitt på nettstedet, om at «Bedehuskirken er strukturert rundt hjemmene», og at medlemmene utgjør en storfamilie. I en trinnvis beskrivelse av hvordan nye på best mulig måte kan bli en del av denne familien, kommer det å bli invitert hjem til noen aller først. Å bli del av en huskirke som typisk møtes ukentlig, kommer på trinnet før deltakelse i gudstjenestefellessakpet annenhver søndag.

Grunnlaget for huskirker er beskrivelsen i Bibelen av at de første kristne møttes i hjemmene. Kjennetegnet er at dette er fellesskap «som er fokusert på å leve nær Jesus, nær hverandre og nær folk som ennå ikke kjenner Jesus.» Videre heter det at «for oss i Bedehuskirken er det enda viktigere å være med i en huskirke enn å gå på gudstjenester.» Og gudstjenestene defineres som «samlingen av disse små Jesus-familiene» (huskirkene, red.anm.).

Gjester

Med henvisning til sosiologi (studiet av forholdet mellom mennesker) påpekes det i bloggposten at når et fellesskap passerer 200, mister man oversikten: «Det er altså slik at man ikke nødvendigvis vet hvem som var på gudstjenesten (den 19. februar, red.anm.). Det er mulig at det er mennesker på gudstjenestene våre hver søndag som vi ikke kjenner og ikke har hilst på, og (at) den gruppen blir større.»

Utfra denne tenkningen er det ikke unaturlig å beskrive enkelte gudstjenestedeltakere som «gjester» (se sitatet i femte avsnitt). I tillegg til at staben rent faktisk ikke kjenner navnet på noen av disse, leser jeg også i uttrykket at disse personene ikke har vært på besøk hos noen av medlemmene før de kommer til gudstjenesten, og/eller at de ikke er medlem av en huskirke.

«For de av oss som har vært i Bedehuskirken lenge, er dette en betydelig endring i hvordan vi opplever å være på gudstjenesten. All forskning sier også at det bør være ca. 20 % ledige seter i lokalene for å unngå at det føles for fullt og blir ukomfortabelt», heter det videre i bloggposten. 

«Hva gjør vi»

Mange bedehusforsamlinger ville nok oppfattet en utvikling i form av økende oppmøte som utelukkende positiv. Som vi ovenfor har sett, har bedehuskirken imidlertid valgt en struktur som ikke gjør det fullt så enkelt, fordi gudstjenesten på Saron per definisjon ikke anses som den viktigtste arenaen for hvor troen får næring og leves ut.

Gudstjenesten på Saron anses ikke som den viktigtste arenaen for hvor troen får næring og leves ut.

«Det er ingen tegn på at (den) veksten skal avta. Hva gjør vi for å legge til rette for at enda flere skal bli en del av vår storfamilie, få venner i fellesskapet og også bli en del av trofaste mindre åndelige familier?», spør staben i bloggposten. 

Samtidig er det også en kjensgjerning at det ikke bare er nye og ukjente mennesker på gudstjenesten som ikke er med i «mindre åndelige familier» (les: huskirker). Det gjelder også for et ikke ubetydelig antall av de kontingentbetalende medlemmene av Bedehuskirken. Høsten 2013 ble det satt søkelys på dette på et medlemsmøte.

At det med andre ord ikke er full oppslutning blant medlemmene om hva stab og styre tenker om hva det innebærer å være med i Bedehuskirken, er nok noe man må leve med. Medlemmer som går på gudstjenestene uten å være del av en huskirke, må samtidig leve med en definisjon av gudstjenesten som kan oppleves noe ekskluderende.

Tar grep

Positivt er det at staben – i tillegg til å reflektere rundt hovedmålsettingen om at flest mulig skal være del av en huskirke, også tar konkret tak i det økende oppmøtet på søndagsgudstjenesten. I bloggposten definerer de behov for tiltak både angående organisering, koordinering og planlegging, samt bedret informasjonsflyt både bidragsytere imellom og under samlingene.

Det motsatte ville være å betrakte nye mennesker som kommer til gudstjenesten uten å ha vært gjennom de foregående anbefalte introduksjonstrinnene, som en slags forstyrrelse. Det ville vært vanskelig å forsvare. 

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg er betalende medlem av Bedehuskirken, og at jeg de siste årene er blant dem som ikke har tilhørt en huskirke.